Klokkemakeren

Det er ikkje skrivi så mange norske klokkebøker, så det var lett å seia ja til å skrive litt om boka "Jord, ild og Tidmåling" av Jon J. Lindstrøm, ein stor fagperson i urmakar miljøet.
Eg trudde, før eg fekk boka, at dette var ei av dei vanlege halvtørre, men teknisk riktige bøkene om ur og urmakarar.
Eg blei overraska: Er dette ei ny bok om gamle og nye klokker og ur ? Absolutt ja, men boka er så uendeleg mykje meir.
Etter berre 2 sider, sat eg med tårer i auga. For boka er skrivi med ein særs varleg penn om menneskjer i vår tid, om menneskjer som ikkje heilt passar inn i eit A4 miljø, om menneskjer som bryr seg om andre og om personar som elskar faget sitt.

Når du les, må du vera open for fantasifulle historier, om små mus som kan sin ur-historie, underjordiske personar, motorsyklar og tidsreiser. Sagt med tørre ord: boka er ein fantasifull roman med faktiske opplysningar.

Men dette er ikkje bare ei bok for urmakarar, absolutt ikkje! Alle kan lesa den, og eg meinar at den skulle ha vært obligatorisk lesing for personar som styrer og steller med undervisning her i landet, både lærarar og politikarar.
Her er det så mykje livsvisdom og djupe tankar om skole, yrke og moral, om ikkje alt er sjølvopplevd, så er det i alle fall vel gjennomtenkt.

Med løyve frå forfattaren, vil eg gjengi eit lite kapittel:

Utdrag frå Jon J. Lindstrøm: Jord, ild og Tidmåling .

Håndverk, et personlig anliggende

Å sitte ved en arbeidsbenk, en vevstol eller en dreieskive. Å benytte enkle verktøy for å forme et materiale skapte en nærhet til det en gjorde. Arbeidet ble ikke fremmedgjort, som når arbeideren måtte forholde seg til en maskin. Håndverkeren sto i et nært forhold til materialer og verktøy. Han var direkte knyttet til det han skapte, indirekte også gjennom håndverkets kulturhistorie. Han arbeidet i en historisk sammenheng og var selv en del av en lang historisk utvikling.

Dette skapte en nærhet til og en dypere forståelse av det arbeid han utførte. Å leve i en tradisjon betydde å ta vare på og videreføre gammel kunnskap, å ta ansvar både for fortiden og fremtiden ble en naturlig del av det hele. Håndverkerens virksomhet ble på denne måten et personlig anliggende.

Dette preget alltid forholdet til det han gjorde. Håndverkerens arbeid sa også noe om ham selv. Produktet, om det var godt eller dårlig, pekte tilbake på håndverkeren. Han stod personlig ansvarlig for tingene han skapte. Arbeidet var ikke fragmentert i særlig grad, han kunne ikke fraskrive seg ansvar fordi han bare hadde deltatt i en liten detalj av produktets tilvirkningsprosess.

Moral

Kristin * syntes det var viktig å få med noe om håndverksmoralen også. Det gjaldt å skrive mens tankene var klare. Siden det håndverkeren skapte så tydelig var et personlig anliggende, måtte det samtidig få betydning for hvordan han oppfattet seg selv. Hadde han gjort en god eller dårlig jobb, var han misfornøyd eller stolt av seg selv. Hvilket forhold han hadde til det han gjorde hang nøye sammen med hans egen selvfølelse og identitet som menneske. Fordi håndverksmessig utfoldelse var bevegelse, finmotorikk, oppfattelse av overflate, struktur, form, farge, funksjon, tyngde, elastisitet, motstand ved bearbeidelse, og intuitiv forståelse av taus kunnskap.

Kunne håndverk gi stor glede når ting gikk bra og tilsvarende svart frustrasjon når noe gikk galt. Slike opplevelser grep tak i håndverkeren som menneske og utfordret ham på godt og vondt. Fordi alt han gjorde var et personlig anliggende, ble håndverkeren nødt til å erkjenne at yrket også angikk ham som menneske. Det grep inn i hans egen selvforståelse og ville forme hans identitet.

Håndverkeren hadde også et moralsk ansvar for det han gjorde. Ville han beholde sin selvrespekt måtte han stille krav til seg selv og det arbeidet han utførte. Håndens og åndens arbeid måtte settes inn i en moralsk sammenheng. Dette var ikke noen ny oppdagelse. Håndverket hadde hatt en moralsk holdning med solid forankring i kristen moral. "Du skal gjøre som jeg sier, fordi jeg har sagt det." En slik påstand var tuftet på autoritet alene, ikke på kunnskap. Svært få ville bøye seg for en slik befaling i dag. Renessansen, opplysningstiden og til slutt det moderne mennesket ville ikke uten videre bøyd seg for et autoritært påbud. De ville umiddelbart spurt: "Hvorfor det?" Vi skal være glade for at vi er kommet så langt, tenkte Kristin. For ved stadig å kunne stille nye spørsmål og få nye svar, lå mulighetene til ny utvikling.

En påstand om at du skal gjøre skikkelig arbeid fordi Gud befaler det, eller fordi Guds øye ser deg, ville neppe bli tatt helt på alvor i dag. Det måtte finnes en rasjonell grunn for å oppføre seg moralsk. Et moralsk påbud måtte forstås for å bli tatt til følge. I historisk perspektiv hadde håndverket hatt en moral knyttet til kristendommen. Kanskje gikk det an å finne et nytt moralsk fundament i opplevelsen av å skape med hendene og i den tause kunnskapen? Det kunne se ut som den gamle kristne, autoritære moralen, som ble nedfelt i håndverket, ikke hadde tålt modernitetens lys. Men den var heller ikke blitt erstattet av en ny og mer moderne moral.

Håndverkerne hadde uten å reflektere videre over det, akseptert industriens verdisyn, som var snevret inn til en ren økonomisk tankegang. Den kristne moralen fortalte håndverkeren at hans arbeid var til Guds ære, intet mindre. Da skulle det jo litt til for å fuske i faget. Men ville en moderne håndverker begripe hva det ville si å arbeide til ære for Gud?

*) Kristin er ein av personane i boka, ho planlegger å skriva ei hovudoppgåve.